Tindehovedstaden

Målet vårt denne gangen var Romsdalsgondolen. Gondolbanen som går fra havnivå i Åndalsnes og opp til Nesaksla på 708 meter over havet. Dette er for øvrig landets lengste gondolbane og har en lengde på 1676 meter, i seg selv verdt et besøk.

Men før vi tok plass i gondolen, sammen med en hel haug andre, ville vi også bruke tid på andre storheter i Romsdalen. Romsdalen kan vel uten at noen føler seg støtt, kalles for Tinderiket. For her er den ene toppen spissere og høyere enn den andre, de ligger på rekke og rad, og er en invitasjon til alle fryktløse, som elsker å ta seg opp de bratteste stedene. Vi trives også på topper med utsikt, men ett sted går grensen, så denne gangen ville ta banen opp til utsikten.

Hele turen nedover Romsdalen, der elva Rauma var vårt faste følge, er i seg selv turen verdt. Rauma er meget allsidig, fra de mest spektakulære fossene, der den smyger gjennom juv og kaster seg i fritt fall, til der den rolig slapper av i mere flatt terreng. Rauma kommer fra Lesjaskogsvatnet, og får stadig påfylling fra utallige større og mindre elver og bekker som kaster seg utfor de bratteste fjell, et flott syn det er verdt å ta en pause for å oppleve. Nå er det ikke bare elva Rauma som følger oss nedover dalen. En av de helt store turistattraksjonene i Romsdalen, Raumabanen, holder følge hele veien fra Dombås og ned til Åndalsnes. Denne Raumabanen som er 114 km lang, har fra åpningen i 1924 og til dags dato opplevd fra å nesten bli nedlagt, til å bli en stor turistmagnet. Dette toget har spesialbygde vogner, med store vinduer, som gjør at passasjerene skal ha full glede at den spektakulære opplevelsen gjennom denne trange dalen. Hele turen fra Åndalsnes til Dombås tar en og en halv time. Det anbefales å ta toget begge veier, bruk fotoapparatet en vei, og legge det bort på returen, og nyt turen maksimalt. En annen mulighet er å ta toget til Bjorli, dit tar turen en time, og buss tilbake. Eller har du sykkel så kan den bli med toget, da er det en lett tur å sykle tilbake til Åndalsnes. Da får du skikkelig nærkontakt med elementene. Særlig er denne turen populær blant alle cruisepassasjerene som besøker Åndalsnes årlig. Raumabanen går fra Åndalsnes stasjon flere ganger om dagen, og dette er et meget godt alternativ for en sliten bobilsjåfør, her får du også oppleve litt annet enn grå asfalt under turen. Hele veien nedover dalen ligger det overnattingsteder, uten at vi benyttet oss av dette denne gangen. Vi hadde et delmål for turen, Trollstigen.

Få veier, ja vi vet bare om to, nemlig Trollstigen og den gamle Strynefjellsveien, der veien i seg selv er turmålet. Over alt, ja nærmest sagt fra hele verden, kommer det besøkende som skal oppleve Trollstigen. Og vi forstår godt at de som kommer fra firefelts, strake motorveier, og hit til 11 hårnålssvinger blir litt overveldet. Det går mange muntre historier om livredde sjåfører som har bedt på sine knær om det ikke finnes en fryktløs lokal bilfører som kan ta over rattet. Nå er veien utbedret voldsomt fra da den ble åpnet i 1936. Før den tid var det bare en smal gangsti over fjellet. Til det i 1905 ble vedtatt å bygge en ridevei. Så i 1913 ble det søkt om å utvide til en kjørevei, noe lokale kjentfolk betraktet som ren galskap. Men galskapen ble virkelighet, og sist nå ble veien utbedret i 2012, og er i dag en del av nasjonal turistvei Geiranger – Trollstigen. Det er også nå bygget et hypermoderne turistanlegg på toppen av Trollstigen. Nå er vel alt dette godt kjent, for det finnes vel knapt en bilturist i Norge, med litt respekt for seg selv som ikke har kjørt Trollstigen. Etter en lang dag i eller ved bobilen, følte vi nå en ubendig lyst til å bruke litt muskler, så vi tok leia opp til Bispevatnet. En bratt tur, som vi enda da mente vi hadde godt av, noe vi etterpå fikk føle ble helt feil. Et kranglete kne ble slett ikke bedre, så denne turen angret vi, selv om vi fikk en fantastisk utsikt, og tok en liten rast ved bredden av Bispevatnet.

Så sto gondolbanen for tur, den var som sagt turens hovedmål denne gangen. For enkelhets skyld parkerte vi vår lille Vantana på parkeringa til Grand Hotell i Åndalsnes, og tok inn på hotellet. Derfra hadde vi kort spasertur ned til gondolen. Og bare for å ta en liten fotnote, så er Grand Hotell i Åndalsnes et anbefalt avbrekk fra bobilhverdagen. Vi fikk et rom med utsikt over havna og sentrum, samt en alle tiders middag, og sist, men ikke minst en god natts søvn.

Forventningsfulle stilte vi os så i kø og fikk en luftig opplevelse fra havnivå til 708 meter over havet. Vi var heldige med været, noe som nok er av stor betydning her oppe blant de romsdalske tinder. Vi hengte på oss ryggsekken, og tok fatt på turen opp Romsdalseggen. Men helt opp kom vi ikke, der og da angret vi på turen opp til Bispevatnet, kneet protesterte. Men ikke verre enn at vi kunne glede oss over utsikten sånn halvveis opp, og ikke minst fra utsiktspunktene rundt endestasjonen til gondolbanen. Der restauranten Eggen nok må regnes som midtpunktet. Gondolbanen opp til Nesaksla ble åpnet i mai 2021. Og den ble straks kåret til årets anlegg samme året. Nå var det også flere meninger om det i det hele tatt skulle bygges bane opp til foten av Romsdalseggen. Noen mente at dette ville forringe turopplevelsen det er å bruke beina fra jernbanestasjonen i Åndalsnes og opp til selve Romsdaleggen. Vi ser for oss at særlig den biten fra Åndalsnes og opp til topp – punktet av gondolbanen er en litt strevsom tur. Videre opp er det også bratt, ja i hvert fall for et trasig kne, særlig fryktet vi nedoverbakkene. Så den som har full førlighet kan nok synes at noe av friluftsfølelsen er borte. Men til gjengjeld er det svært mange som nå får oppleve den fantastiske utsikten fra Nesaksla, og som ikke hadde hatt den muligheten uten gondolbanen. Vi brukte dagen der oppe, trasket litt rundt og besøkte også Eggen restaurant. Der vi fikk en alle tiders treretters, krydret med en utrolig utsikt. Litt utpå kvelden tok vi banen ned, og spanderte på oss en koselig kveld på hotellet.

Neste dag tok vi en rolig runde i Åndalsnes. Der vi blant annet besøkte en «togkirke». En gammel jernbanevogn blir brukt som kirke, et uvanlig gudshus, for å si det slik, men slett ingen dårlig tanke. I tillegg til at det er en gammel jernbanevogn som er selve kapellet, så er det også brukt togrelaterte ting som innbo i kapellet. Togkapellet ble innviet den 10. juni i 2003, og som æresgjester deltok Kong Harald og Dronning Sonja. Kapellet er det første i Norge, og skal visstnok være det eneste i hele verden. Og at det vekker oppsikt, er det ingen tvil om. For i 2007 hadde hele 20 000 besøkt kapellet, og de representerte hele 46 nasjoner. Mens vi oppholdt oss like ved kaia der det stadig ligger cruiseskip, smatt vi innom Norsk Tindesenter. Her finnes både et opplevelses-senter og et museum. Så her finnes det mye å glede seg over, særlig for de som vil leve et liv i bratt terreng.

Helt på tampen tok vi oss en rolig spasertur i Åndalsnes. Særlig gledet vi oss over blomsterprakten som prydet både sentrum og områdene rundt. Noe av æren ligger vel på de klimatiske forhold, men når det er sagt må det nok også litt mannemakt til for at det skal se slik ut. Dette var riktig bra. Så litt ut på ettermiddagen pakket vi våre saker tilbake til bobilen, og tok et vemodig farvel med Åndalsnes, her syntes vi at vi hadde hatt det riktig så bra. Vi flyttet oss så til Åndalsnes Camping der vi koste oss glugg i hjel med et fryktelig regnvær som truet med å slå hull i bobiltaket. Vi sendte så en varm takk til værgudene som hadde spart sin vrede til vi kom oss ned fra fjellet.

Tekst og foto: Melvin Mølnes

Reisebrev fra bladet Bobilen nr. 225