Denne turen har vært planlagt for lenge siden, så kom korona og dermed ble den utsatt. Etter tre år kunne vi endelig komme i gang.
På en måte var turen allerede ferdig planlagt, og kontaktene var klare. Nå måtte alt bare tidfestes og bekreftes. Dessuten ble det jo litt prisforskjell. Euroen hadde steget til nye høyder og alt ble litt dyrere. Også programmet ble justert litt, men ellers var alt i orden. Fredag 31. mars møttes 24 biler i Lübeck. Her samlet vi oss på kvelden til et felles måltid.
Dagen etter, lørdag 1.april, ble vi hentet av bussen til en sightseeing i forhenværende grenseområde. Vi spaserte også litt rundt i området, men været var ikke med oss. Det blåste kaldt og småregnet. Derfor var det deilig å komme inn i caféen som holdt åpent bare for oss. Suppen Soljanka, som var veldig populær i DDR og kommer fra Øst-Europa, ga oss varmen tilbake. Se oppskrift på slutten av denne artikkelen. I museet var det utstilt både bilder og andre effekter fra grenseområdet, samt uniformer og diverse skilt. En liten modell ga en realistisk framstilling av grenseområdet. Museet var ikke stort, men hadde mye å vise. Vi ble delt opp i tre grupper og ført gjennom det hele av engelsk-talende guider. Ett rom inneholdt typiske DDR-matvarer og barneleker, til og med Ole Lukkøye var med. Her kunne man følge hverdagen til borgerne. Det ble også vist flukt-objekter, en ballong og en gummibåt. Vår guide gjennom hele dagen, Renate, snakket flytende norsk. Hun var fantastisk, fortalte og forklarte uavbrutt. Takk Renate. Etter en begivenhetsrik dag med mange nye inntrykk, ble det fort stille den kvelden.
Søndag startet vi klokken åtte og kjørte til Hitzacker ved elven Elbe. Elbe var grenseelven fra Lübeck i nord og et langt stykke syd inn i landet. Hitzacker er en koselig liten by og lå i sin tid i Vest-Tyskland. Etter en liten lunsjpause, kom bussen og brakte oss til to ulike museer. Schnackenburg ligger direkte ved Elbe, og var i nordøstlig / nordlig og sørøstlig retning omgitt av den uovervinnelig grensa til DDR. Pga. denne beliggenheten var det rett etter murens fall naturlig å opprette et museum som minner om de nesten 45 år med deling av landet. Museet er direkte ved havna. Uniformer og annet utstyr fra DDR-troppene blir vist fram, sammen med deler fra vesttyske myndigheter, slik som tollere og grensepolitiet. Dokumenter viser hvordan menneskene, soldater som sivile på begge sider, hadde det.
I nærheten av museet finnes det et minnested «Stresow». I dette lille stedet ble hele befolkningen tvangsevakuert, og stedet ble jevnet med jorden. I dag er det bare en stor minnestein. Vi var også innom Svinmark, et lite privat museum som hadde en del kjøretøy og annet utstyr fra både DDR og BRD. De som ville kunne sette seg i bilene, ta på en uniform og ta bilder. Mange benyttet seg av dette tilbudet. På veien tilbake til Hitzacker kjørte bussen innom Gohrleben. Stedet er kjent for massedemonstrasjoner pga transport av atomavfall. Disse store containerne blir lagret i de nedlagte saltgruvene. Også da vi kom var det demonstranter til stede. De er her hele tiden, sa bussjåføren. Det var satt opp noen telt og en bobil, der folk holdt til. Her gikk de frem og tilbake med sine plakater og flagg. Overalt i området kunne man se en stor X i gult. Den skal fortelle at de ikke vil gi opp, de stiller seg «på tvers» x ganger.
På bobilplassen hadde vi en liten hendelse. Plassen hadde et visst antall strømstolper. En tysk gjest påstod at en av våre biler hadde kjørt på en, slik at den var skakk. Det gikk så langt at politiet ble tilkalt. De hørte på både oss og tyskeren, notert alle personaliene og kjørte sin vei. Vi har ikke hørt noe fra dem ennå. Hvis vår bil hadde kjørt på denne lysstolpen, hadde vi sett noen merker etter det. Men bilen var like hel. Sent på kvelden kom siste deltaker. Det var en nydelig kveld, og noen tok en tur til byen for å spise. Hitzacker er en nydelig liten by med mange bindingsverkshus.
Da var vi kommet til mandagen og turen gikk til Helmstedt. Etter en ca tre timers kjøretur, alle kjørte etter eget opplegg, hadde vi en fin lunsjpause. Bussen hentet oss kl 13, først til museet i byen og så ut til Marienborn. Hemstedt/ Marienborn er et kjent begrep for de som flyktet fra DDR før muren. Her var det store ankomsthaller, der øst-flyktningene ble innlosjert før man fant et sted i Vest-Tyskland. Det var ikke mye plass til noe privatliv. Hvert medlem i familien fikk tildelt sin feltseng. Bagasje som kofferter etc. måtte plasseres under sengen. Her satt man da med gamle foreldre og spedbarn, intet sted å rømme fra det hele. Den gamle grenseovergangen DDR/BDR, ligger parallelt med dagens A2. Her fikk vi en fin guidet rundgang på hele området. Vi fikk høre hvor utspekulert DDRs grense-system og -overvåkning var. Jeg har kjørt gjennom denne grenseovergangen et par ganger i DDR-tiden, og det var ikke noe hyggelig. Det samme hører jeg fra folk som hadde den samme uhyggelige opplevelsen. Grensevakter med maskingevær på ryggen og uttrykksløse ansikter. De tok fra oss passet som vi ikke fikk igjen før 5 km grenseområde. Det måtte fylles ut noen deklarasjoner, hva hadde du med inn? Mye var forbudt som f.eks. aviser og magasiner etc. Det måtte angis antall barn som var med, valuta – NKR og DM og evt. annet. Samme prosedyre gjentok seg ved utreise. Det var forbudt å ta med seg DDR-Mark og enkelte varer. Man kunne godt leve seg inn i hvordan det har vært.
Etter en begivenhetsrik dag var det passe å ta inn på vertshuset Schützenwirt. Stedet lå bare noen meter fra bobilplassen. En buffe og dessert ventet på oss. Drikke etter eget ønske, god stemning laget vi selv. Det ble en hyggelig kveld. Vi var kommet til tirsdag 4. april og turen gikk videre til enda et flott sted langs den tyske bindingsverkshus-veien. En vei som slynger seg gjennom hele Tyskland. Bad Sooden-Allendorf er egentlig to bydeler delt av elven Werra. Bobilplassen var ganske stor., alle fikk strøm. Betalingen var ikke lett. Jeg skulle betale for alle, dette var umulig på automaten. For det første hadde jeg blitt stående en stund før 25 billetter var kommet. Men hovedgrunnen var at automaten ikke tok kortet. Hva gjør vi nå.? To menn fra turist-kontoret kjørte meg til banken. Det gikk heller ikke bra, en kunne ikke ta ut det jeg trengte på en dag. Det endte med at jeg brukte IPhonen min og betalte med bankappen. De ansatte bare måpte. Dette hadde de ikke sett før.
Fra bobilplassen spaserte vi sammen til bydel Allendorf. Her var det bare bindingsverkshus. I Rådskjelleren var det dekket opp til middelaldermiddag. Den eneste lyskilden der nede, var mange stearinlys i høye lysestaker, ellers var det ganske mørkt. Personalet var kledd på middelaldervis. Sjefsservitør snakket «Alt Hoch Deutsch» dvs. et tysk som ble snakket i middelalderen. Ikke lett å oversette, det var til tider så vanskelig, at det måtte oversettes til dagens tysk først. Det morsomste med det hele var at vedkommende var fra Albania. Han gjorde en god jobb. Flotte steinkrus og begre kom på bordet, likeså håndsmidde kniver og en skje. Man brukte ikke gafler i middelalderen. Men først måtte alle få på seg et hodeplagg, som seg hør og bør. Det ble mye latter av dette. En munnskjenk ble valgt, han måtte først smake på drikke vi fikk, ble han stående på sin post etter at vi i kor hadde telt til ti, så kunne vi også drikke. Etter at «Borgherren» hadde hilst på oss, ble det tatt en giftprøve, dvs. vi smakte på hjemmebrygg til tjenestepiken. Bordskikkreglementet ble lest opp. Jeg prøvde å oversette så godt som mulig.. Etter forretten, fikk vi en brødsuppe som var kjempegodt. «Feuertrunk» snaps ble det tid til innimellom. Så kom hovedretten, det ble båret inn fat på fat med ulike sorter stekt kjøtt fra kylling, storfe og svin. Grønnsaker og kumler, potetballer, hørte også med. Som man sa i gamle dager, det bugnet av mat. Mens vi tygget i oss herligheten, ble det lest opp noen drikkedikt. Denne gangen oversatte jeg ikke, hadde nok med å kose meg med maten. En deilig varm eplekake som dessert, ble servert. Avslutningsvis kom det noe som skulle lukke magen – en snaps med fyr på. Gapestokken kom ikke i bruk, vi oppførte oss eksemplarisk. Prisen skulle betales med «klingende mynt». Jeg brukte kortet. Dette var en vellykket kveld og alle gikk fornøyde hjem.
Dagen derpå (onsdag 5. april) var viet litt mosjon. Vi hadde en avtale kl. 12. for å besøke grensemuseum Schifflersgrund, alle måtte ta seg dit selv. Noen gikk, noen syklet, jeg og noen til, kjørte de 8 km til museet. Her var hele uteanlegget intakt, og vi kunne tydelig se hvordan det var. Inne var det mye spennende å se. En engelsktalende guide fortalte oss at man planlegger et nytt museumsbygg. Vi så både kjøretøy, småfly, tanks og et stort helikopter. Vi satte oss inn alle sammen. En opplevelse, en rar følelse. Dagen ble ellers brukt til byvandring og kos.
Vi skulle videre, et nytt sted ventet på oss. Før vi kom på overnattingstedet vårt, besøkte vi Mödlareuth. En liten landsby som ble delt av en liten bekk og kalt for lille Berlin. Her ventet en meget snakkesalig, engelsk og kunnskapsrik ung dame oss. Vi satt i en sal og hørte spendt på henne. Etterpå viste hun oss en film fra den tiden, før vi alle gikk ut og så på utstillingen i ulike haller. Der vi parkerte, stod det en russisk tanks, og veien til museet førte langs uteinstallasjoner. Også her var det mye interessant og noe nytt. Egentlig var vi mettet av dette temaet, og så fram til å komme til Heinrichsruhe, der vi skulle stå for natten. Mange var allerede på plass. For første gang har jeg opplevd at noen holdt en fin plass for meg, takk for det. Bobilplassen lå midt i skogen, på kanten av et naturvernet område. En super beliggenhet. Et ungt par var verter her, og holdt til i et hus som er typisk for området, Thüringer Wald (DDR). Da jeg bestilte plassen i januar, foreslo verten en grillaften. Han skulle skaffe ekte Thüringer Bratwurst og øl fra lokale byggerier. Dette var en super ide som jeg sa ja til, og ba ham samtidig å ordne fint vær den dagen, det har jeg ikke angret på. Mange bord etter hverandre, blir et kjempelangt bord, det ordnet vi. Grillene ble satt på, og verten kom med pølser, pasta- og potetsalat, samt to typer lokalt øl. Pølsene var ikke kokte og så kanskje ikke så innbydende ut, men etter en omgang på grillen var de ikke til å kjenne igjen. Stemningen var fantastisk og til og med været var med oss. Første gang fint vær på turen. Det kunne ikke bli bedre. En herlig gjeng.
Fredag 7. april, nærmet vi oss siste oppholdssted der vi var samlet. Turen gikk til brunkullområdet i Elsterheide bydel Geierswalde. Vi ble hilst velkommen av plassverten til en stor campingplass. I dag var været tilbake til den triste sorten, kjølig, grå himmel og små yr. Ikke noe å gjøre med. Det ble en stille kveld. Kl 10, dagen etter ble vi hentet av to mannskapsbusser fra gruveselskapet. Det var ikke akkurat noen luksustur, harde seter, bråkete og kaldt. Etter en halv times kjøretur kom vi til samlingspunktet. Herfra gikk turen til gruvene, dvs. dagbruddet. Det vi fikk se, er egentlig helt ubeskrivelig, det må nesten sees selv. Et kjempestort område ble bearbeidet av verdens største maskiner, som sagt, ubeskrivelig. Man jobber seg fra vest mot øst. Lengden på arbeidsflaten er på ca. 3,5 km. Alt som er i veien ble jevnt med jorden, dvs. spredt bebyggelse, landbruk og små landsbyer. Maskinen jobber trutt og jevnt videre. Først graver man opp matjorda, som blir tatt vare på. Så går man dypere og dypere, helt til man treffer kullaget. Her snakker vi om 7 millioner år, lag for lag. Og dette var godt synlig, og ble forklart av guiden. Dessverre så snakket guiden bare tysk, og på både inn- og utpust. Ofte måtte jeg stoppe ham for å kunne forklare litt til de andre. Vi gikk ut av kjøretøyene, men måtte ikke bevege oss stort før guiden kom med pekefingeren. Noen ville så gjerne se over kanten. Det var av sikkerhetsmessige årsaker ikke tillatt. Egentlig hadde vi nok å se på. De som ville, kunne ta med seg en bit kull, som vi sto på. Jeg tok med en treflis som var nesten kull (trekull?) Litt suvenir. Mens den ene maskinen skraper opp kull og beveger seg østover, blir det som var gravd ut, lagt tilbake av en annen spesialmaskin. Til slutt kan man ikke se at de har vært der. Rekultivering kalles det. Her har man gitt tilbake jordbruksland, små innsjøer og litt bebyggelse. Til og med en vingård var anlagt.
Alle var glade da vi kom til hovedkontoret for selskapet. Huset var et herskapshus og det eneste som ble stående da maskinene gravde seg forbi. Noen meter fram måtte man sette en betongmur som gikk 25 m ned i bakken, slik at huset ikke kollapset. Her stod det en kar som grillet pølser ute. Inne var det dekket et koldtbord med nydelige snitter, kake og frukt, samt vann, øl, kaffe og te. Dette trengte vi, vi var litt forfrosne. Jeg benyttet anledningen til å takke alle for samværet, og ønsket dem alle en fin tur hjem. Så gikk turen tilbake til bilene. Litt leit var det at været ikke var med oss. Det ble en innekveld..
Søndag reiste de fleste sin vei. En fin og opplevelsesrik tur var over.
Takk til alle som har sendt meg mange flotte bilder.
Tekst og Bilder: Medlem 174, Adrone
Reisebrev fra bladet Bobilen nr. 226
