Vi hadde brukt noen dager i Bergen, en flott og veldig hyggelig by, forresten. Vi hadde bobilen parkert på bobilparkeringen ved Bergenshallen, så vi hadde hatt det meget bra.
Likevel var det nå dags for å ta veien videre. Og som en avslutning på et hyggelig opphold, var et besøk på fiskebrygga, og et godt måltid med sjømat på timeplanen. Men før dette trasket vi en tur på havna, og kom over et skilt som vi heftet oss litt med. Hurtigbåt Bergen – Flåm. Vi bruker ofte å ta det vi liker å kalle for øyhopping når vi er ute på bobiltur. Da parkerer vi bilen og tar enten ferge eller hurtigbåt ut til kystfolket. Dette har gitt oss mange flotte minner og opplevelser. Kunne dette være noe for oss? Vi er også vante med å forandre planer underveis, så den saken bekymret oss ikke. Men nå hadde vår venn Vantana stått i ro en god stund, så veien var vel mere naturlig nå enn sjøleia. Vi kjøpte vår lunsj på fisketorget, og diskuterte «problemet» litt mere inngående. Vi bruker alltid å ta rutegående fartøy når vi skjærer ut og tar sjøveien framfor asfalt. Grunnen er at da får vi en langt mere følelse av hvordan lokalbefolkningen lever. Turistbåtene har liksom en annen tone, her på lokalbåten treffer vi ofte folk som bor og lever i det området vi ferdes, og har gitt oss mye. Resultatet av fellesmøtet, over et glass cola og et rekesmørbrød, ble at vi ville overlate avgjørelsen til værgudene. Ble det godvær neste dag drar vi tur-retur Flåm, blir det ruskevær tar vi asfalten fatt.
Vi sjekket med værgudene tidlig neste morgen, og etter en hektisk frokost hastet vi ned på brygga. For den som vil bruke lokalbåten på sin rundtur, kan ikke ligge og late seg utover formiddagen. Og for å nevne værgudene en gang til. Bedre kunne vi ikke ha fått det. For hele turen sto vi på dekk og nøt en storslått natur. Besetningen på båten var også enige med oss, slik er det ikke hver dag her inne i de trange fjordene.
Sognefjorden er ikke bare Norges lengste fjord, den er også Norges dypeste. Fra havgapet og inn i den innerste fjordarm er det over 20 mil, og vil du utforske hvor dyp Sognefjorden er, må du dykke helt ned til 1303 meter, hvis du vil på det dypeste. Og som om det ikke er nok, så reiser bratte fjell seg nesten loddrett opp til værs der flere er over 1700 meter over havet. Vi snakker om en skikkelig dramatisk natur. Og her har folk levd og brødfødd seg i utallige generasjoner, uten at det har satt de helt store spor etter seg. Dette, sammen med en helt utrolig natur, har da også gitt dette området av Norge den store æresbevisningen å bli kåret til verdens best forvaltede naturområde av National Geographic. Dette har da ført til at det arbeides aktivt med å forsøke å redusere reiselivets negative påvirkning på omgivelsene. En av de mange sidearmene til Sognefjorden, Nærøyfjorden, står da også på UNESCOs verdensarvliste. Langs båtruta skal vi passere mange idylliske boplasser, noen er da naturligvis fraflyttet, og brukes vel bare som fritidssted, det moderne menneske setter større krav til livet enn de som en gang slo seg ned her. Likevel skal vi ta av oss lua, og sende en stille hilsen til de som levde her, sikkert under til dels trasige kår, men som uten tvil la grunnlaget for at vi i dag kan oppleve Sognefjorden under slike makelige forhold.
Alt fra starten i Bergen ble vi imponerte. Vi seilte gjennom trange sund og fikk med oss mange flotte hytteområder. Så kom vi da til utløpet av Sognefjorden, og fikk fra første stund den følelsen vi ønsket. På kaiene var det aktivitet. Varer skulle på og av, og besøk som nå var over for denne gang, ble med en tåre i øyet sendt om bord, mens gledetårer syntes der et etterlengtet besøk hoppet glad i land. Det er slikt vi liker. På de rene turistbåtene opplever man ikke slikt. Vi fikk på en måte delta i lokalbefolkningens liv, for å si det veldig enkelt. Særlig ble vi fasinerte av landskapet. Og det var vi slett ikke alene om. Vi fikk på vår «styrbord side» selskap av et tysk ektepar. Men selv om vår tysk er helt uforståelig både for oss selv og tyskerne, ble vi veldig enige om at dette burde alle ha opplevd. Likeså overhørte vi noen dansker. Det var tydelig at de ikke var vante med slike fjell. For vi må straks minne om at deler av Sognefjorden grenser opp mot noen av vårt lands mest besøkte fjellområder. Så den grønne fjorden som lå inn mot høye fjell, med snø på toppene, var et storslagent syn.
Vi anløp steder hvor vi ble fristet til å ta med oss bobilen ved neste besøk. Fjellovergangen fra Vik i Sogn og til Vossastrand og Oppheim, altså over Vikafjellet, har vi snakket om en god stund. Nå ble vi ytterligere motivert for dette, som skal være et flott naturområde. Likeså ble vi fasinert av både stedet og ikke minst omgivelsene i Balestrand. Her ligger også det legendariske Kviknes Hotel. Her har det vært tatt imot gjester helt siden 1752. Likevel var det nok fra 1877 at det virkelig tok av. Noe annet som også er litt spesielt med dette hotellet er at det har vært i samme families eie helt fra starten. Her ligger det nok mye god historie i veggene, noe vi må innrømme vi godt kunne ha tenkt oss å oppleve.
Så når vi kommer hit neste gang, ser vi ikke bort fra at vi tar en natt, eller flere, her. Så var det da Flåm, og ikke minst innseilingen gjennom de trange fjordene. Vi hadde sånn rundt to timer på oss for å ta Flåm i nærmere øyesyn. Her fikk vi oss også litt middagsmat, før vi på nytt gikk om bord i «cruisebåten». Også her ble det naturligvis alt for liten tid, så vi planlegger også en tur hit i bobil. Og da vil vi ta togturen opp fra Flåm og til Myrdal. Flåmsbanen sies å være verdens flotteste togtur, så den må vi så avgjort oppleve. På veien ut fjorden igjen, ble vi en del av en «redningsoperasjon». Like før avgang kom en dame løpende med et fotoapparat. En av turistene på ferga, som hadde gått fra Flåm like før, hadde glemt igjen fotoapparatet sitt på en av restaurantene. Og da var det spørsmål om ikke vi kunne være så vennlig å «borde» ferga, og gi den ulykkelige turisten apparatet sitt tilbake, sånn i rom sjø. Vi ante en stor glede, og en like stor takk, til fergemanskapet, som ga slik servise. Det er slike ting vi får god omtale av i det store utland. Hele turen tok så å si hele dagen. Men lang og trøttende hadde den ikke vært. Så vel tilbake til bobilparkeringen, samlet vi sammen trådene, og var meget godt fornøyde. Vi tviler sterkt på at Sognefjorden viser seg frem i slik fest-skrudd hver dag.
Tekst og foto: Melvin Mølnås
Reisebrev fra bladet Bobilen nr. 226
