Mange mener at bomveien mellom Skåbu og Bygdin er landets flotteste bomvei. Den bringer deg fra dørstokken til Jotunheimen og like inn i hjertet av den fjellrike nasjonalparken, og har også dermed blitt døpt Jotunheimveien. Vi har kjørt denne veien mange ganger, men selv om vi også da satte stor pris på naturen veien går igjennom, så har vi alltid hatt det så altfor travelt. Denne gangen bestemte vi oss for å ta oss god tid, og nyte den fantastiske naturen her. Nå skulle vi bruke den tida vi følte for, basta.
Starten var i Skåbu, landets høyest beliggende bygd, noe som ga oss en forsmak på hva vi hadde foran oss. Her bunkret vi det vi hadde behov for, pluss litt ekstra. Vi var svært usikre når vi hadde muligheten for påfyll igjen, noe vi beregnet kanskje ble Beitostølen. Fisket turte vi ikke stole helt på, så det beste var å fylle kjøleskap med ferskmat, og «spiskammeret» med hermetikk. Vi tok så de første motbakkene, og gledet oss til den kommende fjellnaturen.
Jotunheimveien er en bomvei som går fra Skåbu til Bygdin, og blir av mange betegnet som landets flotteste fjellovergang. Nå er det vel også her snakk om smak og behag, så den rangeringen lar vi ligge død. Men sikkert er det at her kan man oppleve åpne fjellområder, med en utrolig utsikt mot høye fjell og flotte fiskevann. Veien er ikke vinterbrøytet, så den kan vel kanskje klassifiseres som en sommervei. Vi har tidligere kjørt straks etter åpning på forsommeren og på høysommer, så nå sto en høst-tur på programmet. Så nå fikk vi oppleve høstfargene i fjellet i all sitt velde.
Denne veien kan ikke kalles for noen gammel vei, den har sin historie kun tilbake til 1950-tallet. Før den tid var det bare 2 kilometer med vei langs elva fra Bygdin og til Vinsteren. Transporten innover Vinsteren sto den lille båten Svalken for. I tillegg til at den kunne ta med folk, så var nok melka fra de rundt 40 setrene som lå ved Vinsteren den viktigste «varen» båten transporterte. Så kom også vasskraftutbyggingen hit, og sjøen ble regulert, noe som gjorde det nærmest umulig for den lille Svalken å legge til bryggene for melkehenting. Da forlangte både kommunen og seter-eierne at det skulle bygges vei langs Vinsteren. Så i 1950 kom veibyggingen i gang. Jotunheimvegen ble så til ved at denne seterveien ble koplet sammen med anleggsveien fra Slangen i Skåbu. Og det er denne vi nå fryder oss over å kunne bruke. Her kan vi oppleve seterdriften, kanskje ikke riktig samme drift som før veien kom. Men geit, sau og kyr finnes det flere steder. Ja man kan til og med treffe på tamrein. Alt dette er med til å gi oss en flott tur. Likevel er det fjellet og utsikten som er det vi fryder oss mest over.
Vårt første stopp var Kvålseter, der vi besøkte et gammelt restaurert falkefangeranlegg fra 1600-tallet. Stien opp til anlegget er godt merket, og her er det flott rasteplass hvor man også kan ta natta, om så er. Falkefangst var svært utbredt, og kommer antagelig fra India, hvor dette var veldig utbredt. Dette anlegget som ble utgravd i 1991-92 er visstnok Skandinavias eneste gjenoppbygde falkefangeranlegg.
Det var stort sett tyskere og nederlendere som drev denne fangsten her i landet. Og de falkene man klarte å fange her, ble tatt med til Europa hvor de ble brukt under jak på andre fugler. Tillatelsen til å drive slik fangst var det kongen i København som ga. Vi fikk en lærerik stund her, og så på den store forskjellen til dagens situasjon for både falker og andre rovfugler. I dag er de fredet.
Neste stopp på vår tur gjennom fjellheimen ble gjeterhytta. Herfra er det en aldeles fenomenal utsikt, med topper på opp mot 2000 meter i alle retninger. Så kommer du til Buhø, som er veiens høyeste punkt. Der har du også en flott utsikt over Vinstervatnet mot Bitihorn. Nå har du gjort unna de tyngste bakkene, så har du med deg sykkel kan det være en tanke å ta den frem til Haugseter eller Bygdin. Noen tar biltur, mens andre sykler, slett ingen dårlig kombinasjon. Å bytte på å kjøre og sykle har vi brukt en del, for oss funker det utmerket. Nå er det ikke lange biten til Sandvatnet, i dag en fredelig plett i flott natur, men slik har det ikke alltid vært.
Det var stor uenighet om fiskerettighetene mellom Gudbrandsdalen og Valdres. Denne striden toppet seg i 1828, da det her ved Sandvatnet sto et formidabelt slagsmål. En lite ærbar sak, slik vi i dag ser på nabostrid. Gudbrandsdølene vant «slaget», men tapte kampen i Høyesteretten. Her ved Sandvatnet tok vi oss en langpause, bedre kunne vi ikke ha det. Nå var ikke disse fiskerettighetene for bagateller å regne. Området her var nærmest et spiskammer for Skåbu. Herfra ble det kjørt ned utallige tønner fisk hvert år. Fisken ble raket ned, en foredling som har lange tradisjoner.
Siste stopp på vår tur etter Jotunheimvegen var ved Vinstervatnet, der vi tok oss en lang-stopp på Haugseter. Haugseter fjellstue blir av flere regnet som en perle i fjellet. Her finner du alle de tilbud du kan ønske deg. Overnatting, god mat og båtutleie, for å ha nevnt noe. Og sist, men ikke minst, en fantastisk beliggenhet. Så etter Haugseter kom vi så til Bygdin, der vi avsluttet denne turen.
Tekst og foto: Melvin Mølnås
Reisebrev fra bladet Bobilen nr. 227
