Etter et samlivskurs for foreldre med barn med utviklingshemming – “Hva med oss?” – i 2004, fikk vi, i samtale med andre i samme situasjon som oss, øynene opp for muligheten som kunne åpne seg med ferie i bobil, og samme vår kjøpte vi vår første bobil.
Vår datter Borghild er nå 30 år, og har alvorlig grad av utviklingshemming, i tillegg til nedsatt fysisk funksjonsevne. Hun har gjennom årene, på en eller annen måte, vært en del av familiens ferieplanlegging og ferieavvikling. På mange måter gjorde det ferien ukomplisert når vi kunne reise på ferie med to søsken og uten henne, men emosjonelt var det også vanskelig. Med en redusert familie kunne det også oppleves som en amputert ferieopplevelse. Noen manglet.
Borghild har 30-års livserfaring, men fungerer kanskje på 6-8 måneders-stadiet kognitivt. Hvilket utbytte har hun av en ferie på fire hjul? Det vil vi aldri helt få svaret på. Likevel antar vi at hun liker å være «på vei», og at vi som foreldre utgjør en kjent og trygg ramme for henne. Rammene en bobil gir, og de rutinene vi daglig har, er samtidig en form for kommunikasjon som vi antar gir en trygghetsfølelse. Bonusen er at vi som foreldre også kan planlegge aktiviteter og mål for turen, som tilfredsstiller vår utferdstrang og behov for opplevelser. Med dette som utgangspunkt, blir dette et kinderegg, der vi kan oppsøke og oppleve ting, være sammen, og samtidig vite at Borghild er ivaretatt og har en trygg base i kjente omgivelser i bilen. I år fylte vi opp bobilen, en Bürstner Aviano, P-modell 2012 (med 3 skikkelige seter), med bleier, stikklaken, dostol, rullestol, motor til rullestolen (på sykkelstativet), sondemat, pumpeutstyr, medisiner, sklilaken i senga, stavmikser og klesskift i lange baner og dro i vei 10.7.23.
Sommerens mål ble Øst-Finnmark. Vi kryssa grensa til Sverige ved Røros/Brekken og kjørte til Sundsvall. Vi har tidligere erfart at byene langs Bottenvika har flotte campingplasser, og været er stabilt og varmt, så vi håpet på å kunne ha noen varme sommerdager der. Siden været var varmt og vindstille så bevegde vi oss sakte nordover, og tok inn på Snibbens camping (ingen ledig plass, men tjenlig parkering til kr. 120,- til campingens restaurant), deretter Mosjöns camping nordøst for Örnskjöldsvik. Campingplassen var litt nær E4, men liten, intim og rimelig godt tilrettelagt. Vi ser at vi må tilbake til Höga kusten, som er et flott og variert kystområde med skjærgård, frodig variert landskap og strender og havsbad. Nord for Höga kusten stoppa vi i Umeå, en riktig trivelig by med mange tilbud og yrende folkeliv. Vi kjørte til Skellefteå/Skelleftehamn og Ställplats Kurjoviken 20 km. utafor byen. Parkeringa var ved marinaen/gjestehavna, men betaling måtte være med svenske penger i en konvolutt (litt tungvint), men alternativet uten strøm var gratis. Her var det restaurant/festlokale med lokal levende musikk i kveldssola; en flott opplevelse. Veien gikk videre via Haparanda/Tornio til Rovaniemi og polarsirkelen (Julenissens land). Det var artig å ha opplevd dette, og noen småkjøp av julegaver ble det kanskje, men ellers virka det veldig kommersielt med stor vekt på overnatting og bespisning. Men der sto vi gratis med bobil. Neste etappe gikk forbi Ivalo – mot tettstedet Enare, til en camping langt ut i skogen – Inari- Ukonjärven Lomakylä Oy (litt overprisa, men rolig og harmonisk) med kveldsbad og morgenbad i Finlands nest største innsjø.
Etter noen dager i gråvær og kjøring i tett finsk skog, så var det nydelig å komme til kysten igjen. Vi kryssa grensa til Norge, der vi møtte blå himmel og åpent landskap. Finnmark sto for tur, via Utsjok, Polmak, Varangerbotn og Vadsø til Hamningberg. I sommertemperaturer og kveldssol kunne vi nyte denne perlen av ei fraflytta kystbygd. Dessverre kom havtåka og «tok» midnattssola. Veien til Hamningberg er en opplevelse i seg sjøl, med et opprevet berglandsskap som kan betegnes som et «månelandskap». Lunsj neste dag i Vardø, på veldig bra tilrettelagt bobilparkering på havna, med mulighet for strømtilkobling. Men mest inntrykk gjorde heksemonumentet/ museet med skriftlige nedtegnelser av alle som ble brent, og dømt for hekseri på 1600-tallet. I Kirkenes, som viste seg fra sin beste side og med sommertemperaturer, trivelig gågate og torg, møtte vi vår nevø, Åge, som tok oss med til Grense-Jakobselv og til Nyrud øverst i Pasvik. Det var god temperatur i Pasvikelva, og det å få lufta tærne sine i russisk farvann, mens resten av kroppen befant seg på den trygge sida, er en måte å fortelle historien på. Nyrud – et hus (fra før krigen) – eid av politiet – er en værstasjon og med en knapt kjørbar vei, langt fra annen bebyggelse, men likevel med plass på NRK sitt værkart – artig. Sol, Wienerbrød og kaffe (sjøltrakta) på tunet. Men kjør forsiktig. Humpete vei ga en gjennomsnittsfart på ca. 45 km/t fra Kirkenes. Ferden gikk videre til Båtsfjord, via Neiden og Bugøynes (Lille-Finland). Denne kystperla ligger rett vis a vis Vadsø, og har finsk befolkning, og kongekrabbemottak. Spennende historie – siden bygda ikke ble brent ned under krigen. I hovedsak finsk turisme. Bobilparkering ved stranda (mot betaling). I Båtsfjord var det gratis parkering ved Coop Extra (mot strandpromenade). Men her var det regn og litt uggent. I Berlevåg og Kongsfjord fant vi glasskunstner og kunstgalleri, samt museum som i hovedtrekk hadde fokus på Berlevåg som viktig fiskerihavn, og dermed oppbygging av molo, bygd av tetrapoder. Ved tur langs moloen, fant vi tre skulpturer av badende kvinner, av Ingun Dalin.
Nordkinnhalvøya sto for tur, med overnatting like før Hopseidet, der halvøya så vidt henger sammen med øvrig fastland. Det barske og øde landskapet brakte oss til Kjøllefjord, Mehamn og Gamvik. Det var en fin campingplass i Mehamn, med nye flotte fasiliteter og fin kombinasjon med sjøbad og sauna. Gamvik var vårt ultimate ytterpunkt for turen, med verdens nordligste fastlandsfyr, Slettnes fyr, på 71 grader nord. Her var det også mulighet for gratis bobilparkering noen steinkast nordvest for fyret. Vi snudde bobilen, med snuten mot sør, via Ifjordfjellet, Børselv, Lakselv og med overnatting på campingplass i Karasjok, uheldigvis på en søndag, slik at vi ikke fikk se sametinget fra innsida. Men vi var på museet og vandra litt rundt, før vi fortsatte med frokost i Assebakti. Her har Eirik nostalgiske minner fra 1987, da dette var endestasjon for kryssing av Finnmarksvidda på ski (med start fra Stilla i Alta). Vi møtte venner fra Alta, Jon og Brynhild, som spanderte nydelig reinsdyrkjøtt i ulike varianter på Suolovuopmi fjellstue, før vi reiste til bekjente i Kautokeino. Etter åtte døgn i Øst-Finnmark, forlot vi Norge, og satte kursen mot Gällivare, langs Innlandsvegen (E45). Fin gratis bobilparkering i Lappeasuando ved Kalixelven, på kommunegrensa mellom kommunene Kiruna og Gällivare. E45 kan oppleves kjedelig, men har nå en mye bedre veistandard enn på 80 og 90-tallet. Brunsj blei inntatt i Jokkmokk, en trivelig og vakker liten by med systembolag og flere norske handlende. Byen har vært og er en sentral samisk samlingsplass og kultursted med bl.a. Samernas utbildningscentrum. 20 km. nord for byen Strømsund, fant vi Flåsjöstrands camping, en liten og billig campingplass med innlagt kveldsbad og morgenbad i Flåsjön, med påfølgende byvandring og lunsj i vakre Östersund en time lenger sør. Vi reiste videre via Åre, Storlien, Meråker og Stjørdal med overnatting på stranda i Hommelvik, gratis, rett ved sjøen, der vi sto sammen med 2 andre bobiler.
Siste overnatting ble på parkeringsplass ved Grotli, 600-700 meter bortover gamle Strynefjellsvegen, rett etter demninga. Her står alltid en håndfull bobiler, stort sett utenlandske. Brunsj ble fortært i Olden, kombinert med handling på Skogstad, der og i Innvik. Vi var tilbake i Førde etter 18 dager og 6124 kilometer, mye godvær, fantastiske opplevelser, ingen uhell, men ei datter som tidvis holdt en av oss våken fra kl.03:30 og utover. Derfor blei det ofte tidlige kvelder. Vi veit ikke hva Borghild tenker om turen, eller bobilferie generelt, men ut i fra hennes kroppsspråk og måte å kommunisere på, tolker vi det dithen at hun finner seg til rette og har glede av å være med og oppleve ting sammen med mor og far. Og like viktig: Dette er gjensidig fra vår side. Hun og vi er i trygge og kjente omgivelser, selv om vi stadig er på farten og på nye steder. Hun ble tydelig overraska når vi kom hjem til leiligheten hennes. Det virket som hun tenkte: «Hva skal jeg her?»
Konklusjon: Med en bobil der det er plass til dostol/dusjstol på badet, og der det er tre gode regulerbare seter, og der vi får med oss rullestol og motor til denne, har vi muligheter til å få en knallgod ferie på fire hjul sammen med Borghild. Hun står oss nær, og det gir en gjensidig glede å kunne reise sammen med henne. For vår del krever det planlegging når det gjelder utstyr og pakking, og at aktivitetene må skje på Borghild sine premisser i forhold til fysisk framkommelighet. Dette er vi imidlertid godt vant med, og er noe som alltid har påvirka hverdagslivet vårt, men du verden så kjekt det er å feriere og være i lag på en sånn tur. Ikke vær redd for å prøve!
Tekst og bilder: Gry Sætre og Eirik Dahl – medlem nr. 10340
Reisebrev fra bladet Bobilen nr. 227
