Mørekysten med dens øyer, holmer og skjær, er en opplevelse. Og når vi i tillegg krydrer turen med en god porsjon historie, så ligger alle forhold godt til rette for en vellykket reise. Her ute, mot det åpne havet, har folk klort seg fast i uminnelige tider.
Om det er dette som har gjort sunnmøringen til en ener i å klare seg uvanlig godt på tross av karrige kår, ja det skal ikke vi spekulere i. Men denne turen viste oss at det er liv laga med storindustri selv om man ikke bor i sentrale strøk. Denne gangen tar vi utgangspunkt i fergeleiet på Sulesund, og tar så ferga til Hareid. Hareid er et kommunikasjonsknutepunkt, som i tillegg til ferga til Sulesund, også har hurtigbåtforbindelse. Vi svingte hardt høyre etter fergeleiet, og tok veien mot Kvitneset. Her hadde tyskerne kystfort fra 1941 til krigen sluttet. Vi tok oss en rolig vandring i den gamle krigshistorien, og mener selv at vi fikk en viss forståelse for hva som en gang foregikk her ute. Noe sikkert mange vil påstå at vi ikke har muligheten til å sette oss inn i. Ute på Kvitneset ligger restene etter Kvitneset Kystfort. Dette var et forsvarsverk tyskerne bygde i 1941. Nå ligger mesteparten av anlegget til forfall, likevel er det enda mye som forteller oss om den aktiviteten som var her fra 1941 til krigen var slutt. Før krigen var det et lite gårdsbruk her, så kom tyskerne, og de gjorde her, som de gjorde mange andre steder, de som hadde sitt hjem her på Kvitneset måtte bare fl ytte i all hast, og området ble gjerdet inn. Også Kvitneset ble bygd opp av blant andre krigsfanger. Det fortelles at det også der var matmangel blant fangene, noe lokalbefolkningen forsøkte å bøte på, ved å skaffe fangene mat. Ut fra Brandal og til Kvitneset er det ikke en vei vi vil skryte av, men vi tok sjansen og kjørte.
Vår lille Vantana hadde ingen problemer, men vi vil advare andre, særlig de med større biler. Lønnen vi fikk for vår utforskning av veistandarden, var en helt fenomenal fricamp der vi også tok natta. Men det kan nok være lurt å gå den korte turen på rundt en halv time hver vei. Med det samme kan det også nevnes at det er mulig å gå langs nordsida av Hareid og komme til Flø. Dette er en flott tur, kanskje litt utfordrende enkelte partier, men fullt gjennomførbar. Denne gangen lot vi denne turen være, men kanskje neste gang vi er her. I stedet for fotturen til Flø, tok vi oss god tid på kystfortet. Nå råder det kun fred og idyll her ute, samt du verden for en utsikt. Vi returnerte så til Hjørungavåg, også der finnes det en dramatisk historie.
I Hjørungavåg finner vi minnesmerket etter slaget i Hjørungavåg sånn rundt slutten av 900-tallet. Det hersker så mange varianter av denne historiske begivenheten, både med årstall og i handling, og ikke minst hvor slaget sto, at det er mange historikere som enda diskuterer fakta her. Vi tok en stille stund ved minnesmerket, og forsøkte å hente fram fra minnet det vi lærte om dette slaget fra skoledagene. Så ut fra et godt slitt minne satt vi der og forsøkte å huske hva som en gang skjedde her i Hjørungavåg. Dette blodige slaget hadde vel sitt opphav, på samme måte som mange kriger også har i dag, storpolitikk og religion. Som en utløsende faktor mener mange av de som en gang skrev om slaget, var et meget fuktig selskap, der flere tok munnen litt for full, ikke bare av godt drikke, men også av store ord. Danskene hadde planer om å ta styringen over hele Norge, og var nok i denne sammenhengen nærmest et kristens korstog, mens hedningene, som var ledet av Håkon Jarl, ønsket fortsatt å tilbe sine norrøne guder. For å ta det hele litt kort, så vant hedningene ved Håkon Jarl. Noen påsto at han hadde ofret sin 7-årige sønn for å vinne, mens andre påstår at et fryktelig uvær hjalp hedningene til seier. Som sagt var det mange som lenge etterpå skrev «sannferdige rapporter» etter slaget. Så, det kan kanskje være likeså greit at minnet fra historietimene på skolen er dekket bak et slitt minne. Uansett, så var nok slaget i Hjørungavåg en blodig hendelse, som betydde mye for Norge. Vi tok farvel med minnesmerket, og tok leia mot Flø, dette fantastiske stedet tok vi høyde for ville få tankene inn på noe annet enn vår blodige fortid.
Det var ikke planen å ta natta her ute på Flø. Men Flø Feriesenter fristet oss over evne. Her ute likte vi oss, kort sagt. Vi parkerte bobilen og gikk inn i rolig modus, med litt spasering i nabolaget, samt at vi koste oss med en fl ott utsikt. Nå byr Flø på mere enn kos og rolige stunder. Den som ønsker å skaffe litt selvfanget middagsmat har store muligheter her. Og føler du behov for fl otte turer i en flott natur, ja da har du mange muligheter her. Vi nevnte så vidt stien fra Kvitneset og hit. Er det flere med i bobilen, eller flere i følget, er et tips at noen tar fotturen langs ytterleia, mens andre tar bobilen hit. Etter en flott kveld, og en god natt, tok vi så leia mot Fosnavågen, før vi satte kursen mot Runde. Runde er en øygruppe som ligger lengst ute i havgapet. Foruten å være kjent for den store bestanden av lundefugl, så er også Runde kjent som skatteøya. Her ble det gjort et stort gullfunn, som var om bord i det hollandske skipet Ankerdam som havarerte her ute i 1725. Skattefunnene vi gjorde var en fantastisk natur, der vi kun forsynte oss som gå-turister. Husk at her er fredet naturområde, med begrensninger for ferdsel. Tilbudene her er fuglekikking, dykking og ikke minst sjø-safari. Her trivdes vi så godt at vi ble mye lengre enn planlagt, noe vi har blitt vant til som bobil-travere.
Vi fortsatte så til Fosnavågen, der vi bunkret det som manglet av drivstoff og vann, samt proviant, før vi tok inn på Thon Fosnavågen. Vi har for vane å fricampe noen netter, for så å ta inn på et eller annet hotell som ligger strategisk til. Vi hadde behov for et skikkelig bad, og ikke minst mentebobilkokken at det var dags for en frikveld. Her fikk vi en verdig avslutning på vår tur ytterst ut mot storhavet. Hotellet har en fantastisk beliggenhet, og en utmerket service, så en eller flere netter anbefales. Ellers har vi oppholdt oss i en natur som er helt utrolig, vi følte fl ere ganger, og fl ere steder, at her skulle vi ha brukt mere tid. Denne gangen ble det bare slik, men vi kommer tilbake sterkere en annen gang.
Tekst og foto: Melvin Mølnås
Reisebrev fra bladet Bobilen nr. 228
