Et kinderegg av en høsttur

Årets høsttur innledet vi med spenstig kunst, fortsatte over to fjellveier og avsluttet i en hyggelig kystby. Nærmest et slags kinderegg fylt med opplevelser i løpet av en høsttur.

Det var en artikkel i magasinet Din Fritid som inspirerte oss til å legge den siste høstturen over Friisvegen. Den har vi ikke kjørt med bobil, så det å kombinere en slik tur med andre steder vi ikke har fått besøkt tidligere virket som en god planskisse.

Vi var nok en smule betenkte før avreise, da fjellveiens høyeste punkt ligger 1.158 m.o.h., mens vår bobil står på sommerdekk for å være klar til vinterlageret. Værutsiktene var stort sett greie da vi la i vei en tirsdag formiddag. Passerte Sollihøgda og Tyrifjorden i fin stil, til vi parkerte tett på Kistefos Museums søndre inngang. Der er det markert parkering for bobiler, men for overnatting anbefaler museet Jevnaker Bobilplass i Bergerfossvegen. Det er også en nordre inngang med p-plass 5 minutter unna til fots, men den var vi ikke innom. Om man har behov for strøm, anbefaler museet en av campingplassene nær Jevnaker sentrum.

På vår høsttur for et par år siden rotet vi oss bort ved den søndre innkjøringen. Da den lignet veien inn til en anleggsplass, snudde vi og kjørte til Blaafarveverket i stedet den gangen. Vi fikk etterpå et behagelig opphold på Sløvika camping tett ved Randsfjorden. Dermed ble Kistefos plassert i Glemmeboken for fremtidige opplevelser, men nå var vi klare til å gjennomføre, og angrer ikke. For hvilken opplevelse det ble med spenstige kunstverk blant trærne og ute i den strømmende elva. Men først; the Twist. Dette spektakulære bygget som både er bro over Randselva og et galleri, men i kraft av sin spesielle konstruksjon også kan betraktes som et kunstverk eller en skulptur der den snor seg over elva. Tiden gikk fort blant malerier og skulpturer i Kistefos Træsliperis historiske industrimiljø som investor og kunstsamler Christen Sveaas har stilt til disposisjon for fantasifulle kreasjoner.

I og med det var mer igjen av dagen bestemte vi oss for å fortsette til Gjøviks bobilhavn, som vi heller ikke har overnattet i, men fått anbefalt av flere. Vi fulgte fl otte veier med utsikt til Einafjorden, uten å se snurten av gutta som ”ska’r laga surfbrett på sløyden”, da de var travelt opptatt med å fylle Oslo Spektrum til sine avskjedskonserter, kunne vi høre på bilradio’n.

I Gjøvik var bobilhavna ved Mjøsas bredd stengt for sesongen, og plassen fylt opp med båter i vinteropplag. Dermed ble redningen i år igjen det som er den sikre ”planken” på Lillehammer; nemlig Lysgårdsbakken, hvor det alltid er plass. Med kun to bobilnaboer var det ingen trengsel på terrassene i skråningen med utsikt over Mjøsbyen.

Dagen etter gjorde vi en shoppingstans i Ringebu for å orientere oss om hvor Friisvegen begynner. Derfra var det ikke lange biten til Måsåplassen hvor planen var å overnatte. På veien oppover kjørte vi forbi steder navngitt som Trollåsbekken og Ulveåsbekken, uten at vi så snurten av verken ulv eller troll. Men med en livlig fantasi kunne det meste oppdages blant barskjeggdekorerte granlegger. Så snart vi hadde koblet til strøm tok vi apostlenes hester fatt, og la i vei langs en grusvei som førte mot flere hytter med utsikt til fjellheimen. Skogssnar med skjeggete tørrkvister skapte en trollsk stemning langs veien som ofte krysset rislende bekkefar. Den friske fjelluften rev i neseborene før vi fant det for godt å returnere til utgangspunktet.

Vi kom oss inn i varmen til turiststedets kombinerte pub og restaurant, hvor vi bevilget oss noe å slukke tørsten med etter spaserturen. Der fikk vi vite at det unge nederlandske paret Renee og Maaike Baars overtok driften i november 2021. I tillegg til camping har de utleie av hytter og rom til overnattingsgjester. Dessuten driver de den lokale nærbutikken hvor kundene gjerne slår seg ned for en kaffekopp og en prat. Akkurat slik man gjorde på landhandlerier i gamle dager. Paret snakker prima norsk etter flere somre som turister i Norge innen de overtok turiststedet.

Neste morgen lauget vi oss i Måsåplassens innbydende sanitæranlegg innen vi la kursen mot Atna langs asfalten på fjellovergangen, hvor vi ofte fikk fritt utsyn til snaufjellet etter hver sving. For mange år siden var jeg på Atna i jobbsammenheng, og ble anbefalt fjellveien som den raskeste tilbake til Lillehammer, men jeg burde starte snart da den ble vinterstengt klokka ni på kvelden, lød tilføyelsen. Det ble en i overkant spennende ferd mellom snøskavler og brøytekanter i ensomhet der jeg rattet meg gjennom snøkavet i kamp mot klokka, innen jeg kom ned til Ringebu, takket være at bilen var godt skodd med nye vinterdekk.

Slike trengte vi ikke nå der asfaltveien snodde seg bedagelig mellom høyfjellstinder og fiskevann med rasteplasser i jevne avstander. Ingen steder kunne vi se ”camping forbudt” skilter, slik vi opplevde på vår første bobiltur over Valdresfl ya for mange år siden. Flere steder fristet til fricamping, men vi hadde jo knapt startet dagens etappe så vi nøyde oss med en kafferast der fjellheimen dannet et fantastisk panorama. Innen vi forlot fjellplatået så vi et skilt mot Skjerdingen Høyfjellshotell. Der har de også lagt til rette for bobiler, men det var mer igjen av dagen så vi trillet forbi. På vei ned i dalen kjente vi lukten av bål. Og ganske riktig; i le av et snøgjerde rastet noen elgjegere, men vi anså det som utidig å stanse og spørre om jakten hadde gitt resultater. Duften av bål og kaffe ga ikke slipp før vi kjente lukten av Glommas kalde strømmer sive inn i bobilen.

Vel nede på riksvei 4 i Østerdalen dreide vi på impuls av mot Birkebeinervegen der skiltet for denne plutselig dukket opp i veikanten. Det er grunneierselskapet Pihl a.s som drifter den private bomveien over fjellplatået. Den fulgte vi i motsatt retning etter en regntung natt på Lillehammer for et par høster siden, men nå ble vi velsignet med sol fra blå himmel langs grusveien over fjellet. Etter den første turen oppdaget vi at Pihl a.s hadde lagt til rette for camping langs fjellveien. I hht. skilting kan man overnatte for en hundrelapp som vippses til: 989920.

Hvilket bør være helt greit, for å slippe å ligge på ank om man velger å fricampe et sted langs bomveien. Slikt får være opp til den enkeltes samvittighet, men vi er av den oppfatning at om noen har lagt til rette for betalbar overnatting til bobilfolket så bør man benytte muligheten, og gi sin støtte til initiativet.

Underveis bestemte vi oss for å overnatte på Åkersetra, men da vi kom til avkjøringen mot campingområdet viste det seg at veien dit var midlertidig stengt for vedlikehold. Dermed fortsatte vi i retning Moelv ved neste korsvei, og siktet oss inn mot bobilhavna i Hamar som vi har gode minner fra etter tidligere besøk i byen. I fjor da vi ankom der ved innledningen av høstturen stod det at bobilhavna var stengt p.g.a. båtopptak, men vi fikk lov til å overnatte likevel. Denne gangen var også bobilhavna stengt, men vi kjørte ut på plassen for å snu og sondere terrenget. En av karene ved trucken vinket oss til seg og anviste plass med et; – Vi er ferdige for dagen, så bare parker her, og kos dere i Hamar.

Neste morgen vurderte vi nok en fjellvei, men varsel om snø ned mot 800 m.o.h. gjorde at vi bestemte oss for Drammen som vi har oppfattet til å være en hyggelig by de gangene vi har kjørt gjennom den. Dessverre fortalte weben at bobilhavna var midlertidig stengt, så vi tok ikke sjansen på at lykken ville stå oss bi der.

Følgelig la vi kursen mot bobilhavna i Horten som ofte har vært fullbelagt når vi har prøvd oss der. Denne gangen klarte vi å sikre oss den siste ledige plassen med strøm. Vi var imidlertid noe usikre på om dette kunne stemme. – Jo da, svarte vår nye bobilnabo, – de som stod der, kjørte for et par minutter siden, så dere var heldige at ingen på plassene bak har fått det med seg. Der bak er det også tillatt å overnatte med bobiler, dog uten strøm. Vi var så fornøyde at vi bestemte oss for å bli til søndag, og betalte 2 x 230,- via Europark-appen. Litt senere feiret vi hellet med noe godt i glasset på den kombinerte puben og restauranten ”Redninga” tett ved havna. Den meddelsomme vertinna fortalte at på godt besøkte sommerdager hadde hun inntrykk av at tyske bobilturister var i flertall i forhold til de norske blant deres gjester. Dette overrasket oss, da det medieskapte inntrykket er at tyske bobiler er fylt til randen med mat og drikkevarer uten behov for det som tilbys her til lands, innvendte vi. Noe som skal gi lite utbytte for reiselivsbedrifter, men den hyggelige vertinna virket sikker i sin sak: Hun hevdet at tyske bobilgjester stort sett nøt det meste restauranten hadde på menyen, mens nordmenn som oftest holdt seg rundt grillen ved bobilen. Vertinnen mente at tyskere var mer vant til å gå utfor å hygge seg på restaurant og lokale kneiper enn det vi nordmenn er. Vi så ingen grunn til å motsi hennes observasjoner, men koste oss i serveringsstedets delikate interiør.

Lørdag var uteserveringen deres fylt med gjester i det hærlige solskinnet vi ble velsignet med. Horten viste seg fra smørsida i helgen, og vi fikk oppleve en hyggelig by med sin levende gågate hvor det lå 4 kjøpesentre samt en rekke spennende butikker i sidegatene, alt overrislet med vellyd fra en dyktig gatemusikant som vi lyttet til på uteserveringen ”Cafe og Interiør” hvor vi nøt en kaffe etter lunchen på ”Rossi´s” et stykke ned i gågata. Vi var også innom den artige butikken ”Skattkammeret” hvor nostalgikere kan få tilfredsstilt begjæret etter ting og tang fra gamle dager. Lørdagskvelden ble toppet ved at Sarpsborg 08 slo Haugesund 3–0 hjemme på stadio’n. En kamp vi betraktet på TV-en med takeaway fra Peppes pizza nær bryggekanten. Dermed kunne vi neste dag lette til sinns begi oss på hjemturen etter å ha dusjet i det flotte servicehuset Horten havns gjester kan bruke. Ingen koder eller polletter, men fri tilgang til delikate dusjrom + vaskemaskin og tørketrommel. Rett før avreise kom fruen i snakk med en hyggelig dame som gikk og ryddet rusk og rask rundt bobilplassen. Hun fortalte at den indiske restauranten hennes; Himalaya-tandori, som ligger rett over gata, hadde fått tillatelse til å bygge ny restaurant der bobilhavna ligger nå. Denne skal flyttes til parkeringsplassen nær bygget som huser Havnevesenet. Dette ville gi dem mulighet til bedre plass for stadig flere gjester som besøker restauranten hennes. Skjønt innen byggestart ville nåværende ordning fungere som tidligere, fortalte hun, men hun likte å holde området ryddig og pent i mellomtiden. Kanskje et lite tankekors for oss bobilister om å feie for egen dør og holde orden rundt bobilen?

Vi har ofte lurt på hvorfor bobilhavna i Horten stort sett er fullbelagt, men nå vet vi beskjed. Byen har mye å by på: Velstelte parker med spaserstier tett på et levende sentrum og i tillegg et informativt Marinemuseum i gangavstand fra havna som gjør at det er mye å se og oppleve nær bykjernen. Med tanke på alle muligheter vi ble presentert for i løpet av høstturen, så er 5-6 dager egentlig for lite til en slik tur. Og som så ofte ellers måtte vi innse at vi burde og ikke minst, tatt oss bedre tid til; å undersøke detaljer nøyere underveis. Eller ha stoppet opp flere ganger for å nyte utsikter langs veien, og kanskje heller tatt beina fatt der forholdene var lagt til rette for det utover i terrenget. Men det må bli en annen gang, for nå er mye notert i Glemmeboken, som kan hentes frem til neste høsttur. Greit at vi fikk tatt høstturen da vi gjorde, fordi det skal ha vært snø- og slapseføre på de fleste fjelloverganger i Sør-Norge uka etter. Med sommerdekk ville vi ikke ha kunnet gjennomført turen så sent på høsten, men nå gikk det fint uten antydning til slike problemer.

Tekst og foto: Torodd Lie

Reisebrev fra bladet Bobilen nr. 228