Gjøvik kommer helt uforskyldt litt i skyggen av sine mer markerte naboer, som Lillehammer og Hamar. Men det til tross, så er det ikke sikkert at man har så mye mer å tilby om man er litt bredere over skuldrene og tar større plass.
Det var ut fra denne tankegangen at vi bestemte oss for å se litt nærmere på denne perlen ved Mjøsa. Vi ville også undersøke om Gjøvik fortjener betegnelsen «Den hvite by ved Mjøsa.»
Historien
For å starte litt historisk nevnes Gjøvik første gang i skriftlige kilder i året 1432. Men den har en langt lengre historie enn det. For på 1300-tallet nevnes fl ere områder som nå ligger i Gjøvik. På 1400-tallet var Gjøvik en gård, som på 1600-tallet ble delt, og ble da til Øvre og Nedre Gjøvik. I dag er tunet på Nedre
Gjøvik, Gjøvik Gård.
Gjøvik har også hatt tidlig industri. Gjøvik Glassverk ble opprettet i 1804, og holdt det gående til i 1843, for så å starte opp igjen i 1994. Også en av Norges eldste industriselskaper, Brusveen Spiger- og Staaltraadfabrikk var tidlig ute, den ble etablert i 1832. Og er i dag kjent som O. Mustad & sønn, blant annet kjent for sine fi skekroker. Ja det er vel svært få fi skere i vårt land som ikke har hatt en Mustadkrok imellom hendene. Vi må vel også nevne Holmen Brænderi mens vi først er i siget om eldre industri i Gjøvik. I dag er Gjøvik et samferdselsknutepunkt, da fl ere hovedveier går gjennom byen. I samme slengen bør vel også da nevnes at den 26. november i 1902 var en stor dag i Gjøvik da Gjøvikbanen ble åpnet. Den gangen kaltes banen Nordbanen. Gjøvik fikk også sin del av OL i 1994, da ishockey-kampene ble spilt i Gjøviks Olympiske Fjellhall. Også en gammel ærverdig dame har sin «hjemmehavn » her i Gjøvik, og da skulle det vel være helt unødvendig å si at vi snakker om Mjøsas Hvite Svane, Skibladner. Denne flotte turistattraksjonen har vært et fast fotoobjekt på Mjøsa.
Bobilparkering
Først tok vi en tur for å se om Gjøvik Marina – Bobilparkering hadde rom for oss en natt. Her like ved Hunnselva og på kanten av Mjøsa er det åpnet for å få sette fra seg en bobil på sommeren. Her er det åpent fra midten av juni og til midten av september. Herfra er det passe gangavstand til det meste du måtte ha planer om å se, eller besøke mens du er her. Nå var vi litt for tidlig ute, så denne gangen måtte vi fi nne alternativer, men den som kommer til Gjøvik mens denne fl ott beliggende bobilparkeringen er åpen, bør absolutt kjøre innom for et besøk. Vi tok så leia til Evjua Strandpark, og du all styrelse for et sted. Like på vannkanten, og med en aldeles fenomenal mat, som særlig bobilkokken satte høyt. God mat og ingen koppvask, kan det bli bedre. Vi hadde ikke direkte noe trangt tidsskjema, men vi ble ikke her mer enn en natt. Vi dro med tungt hjerte, og lover å komme tilbake.
Opplevelser
Videre følte vi at vi måtte ta et besøk på Gjøvik Gård. Dette er et lokalhistorisk museum, der vi kan følge de lange linjer fra den spede starten på det som skulle bli et industristed og en aktiv by. For det var her Glassverkets grunnlegger Caspar Kauffeldts bodde sammen med sin familie. Gården ligger så å si midt i Gjøviks sentrum, og byr på en interessant historie. Der tok vi oss god tid, i idylliske omgivelser podet sammen med historisk sus. Ikke minst er hagen verdt å ta seg god tid i. Nå følte vi ikke at vi var ferdig med museum og lokal historie. Derfor tok vi turen til et av områdets mest besøkte steder, Eiktunet. Dette er et friluftsmuseum der det er samlet inn hus og utstyr fra de eldste tider. Eiktunet ligger med en fantastisk utsikt utover Mjøsa, og er et sted man absolutt må vie litt tid når man ferdes på de kanter. Eiktunet fremstår som en liten grend, og er oppbygd for å beskrive litt hvordan våre forfedre levde, da før bobilens dager.
Skibladner
Det synes veldig riktig å spandere et eget avsnitt på Skibladner, og kaia der den ærverdige gamle damen har sin hjemmehavn. Mjøsa var «hovedveien» for Gjøvik, lik de andre byene som ligger ved Mjøsas bredd. Her var det et utall føringsbåter, av ulik størrelse og tilstand. Og disse båtene tok vinterferie når isen la seg på den svære innsjøen. Da ble det hesten som sto for all transport både til og fra Gjøvik. Litt hjalp det når de første dampbåtene kom. Under stor jubel brøt de seg fram når isen ikke var for tykk. Så i 1856 kom Mjøsas hvite svane. Den var en frukt av mange menns kamp for en skute som hørte området til, og som var av en helt annen befatning enn det som hittil hadde seilet på Mjøsa. Skipet ble døpt Skibladner, oppkalt etter guden Frøyas skip. Nå har ikke livet til Skibladner vært uten ”dumper og høl” som han sa gubben som kullseilte på Hustadvika. Flere ganger har den hatt totalhavari, men har som fuglen Fønix stått opp i ny drakt. Takket være iherdig pågangsmot fra lokale krefter. Denne gangen tok vi ikke en tur med Skibladner, men har planer om ikke så lenge.
Sukkerkick
Gjøvik er ikke blant landets største byer, og det er en stor fordel når man tar føttene fatt, for å oppleve det meste som er å oppleve, og ikke minst se, og smake. Før vi dro fi kk vi ordre om å besøke Gjøvik Sjokolade, og den ordren tør vi for all del ikke unnlate å utføre. Etter at vi tok turen innom og fi kk en smakebit, kan vi godt forstå at vi fi kk oppdraget. Vi tok med oss mer enn vi hadde planlagt. Blodsukkeret fi kk en høydare, men skitt au. Ellers er en rolig spasertur rundt i denne idylliske byen så absolutt turen verdt.
Tekst og foto: Melvin Mølnås
Reisebrev fra bladet Bobilen nr: 232
