Fagre Stryn

Vi ville oppleve fagre Stryn, og startet så vår ferd i Nordfjordeid. Her tok vi oss en liten runde. Stedet er så avgjort verdt å se litt nærmere på.

Vi hadde ikke planer denne gangen om overnatting, så vår lille Vantana fant seg en fin plass på vanlig parkering. Men vi kan så absolutt anbefale Nordfjordeid Marina og Bobilparkering. Det begynner å komme flere slike plasser med fantastisk beliggenhet på kaikanten. Så Nordfjordeid er ikke alene om et slikt tilbud, men dette var bra.

Vi fant oss en Flott rasteplass ved Oppstrynsvatnet.

Ellers er det også flere campingplasser i rimelig nærhet, så det er bare å ta turen hit. Som sagt så tok vi oss en liten spasertur før vi fortsatte herfra. Og i samme slengen kjøpte proviantforvalteren inn både vått og tørt, samt at vi fylte diesel. Så nå mente vi å være godt forberedt på et besøk i Stryn. Første stopp var Hornindalsvatnet. Dette er Europas dypeste innsjø, der største dybde er 514 meter. Og det stopper ikke der, for sjøens dypeste punkt ligger hele 462 meter under havoverflaten. Hornindalsvatnet har heller ikke den grønnfargen vi finner i mange av «nabovatnene», for her er det ingen tilsig fra breene i området.

Skjeringssetrene er et motiv som straks får oss til å tenke litt nasjonalromantisk.

Dette gjør at her er sikten hele 20 meter ned gjennom vannet, mot 6-7 meter i andre innsjøer i området. Og, skal vi tro mange «observasjoner», så bor det også en sjøorm her nede i dypet. De som forstår seg på slike sjøormer sier at ikke alle er forunt å se slike skapninger, personligheten til observatøren betyr alt, sies det. Vi satt en god stund og ventet på uhyret, uten å se annet enn en klar vannflate. Det er også et sagn om Hornindalsvatnet. Under svartedauden var det en prest som rodde over Hornindalsvatnet for å gi de døende avlat for sine synder. Dette mot at han fikk skjøtene på ofrenes gårder. På tilbakeveien var han så fornøyd at han reiste seg i båten og sa: «Hornindal er nå min». Dermed skled han, og falt hodestups ut i det dype Hornindalsvatnet.

Stryn var så vårt neste stopp. Her tok vi oss litt tid, og gjorde innkjøp vi hadde glemt å gjøre i Nordfjordeid, før vi tok ut på veien igjen. Denne gangen tok vi ingen natt her, selv om det er flere meget gode steder for en natt, eller for den del flere. Campingplasser er det flere av, og hoteller i ulike prisklasser, hvis bobilen fortjener en frinatt. Så det er ingen grunn til å ikke ta en lang-stopp her.

Stryneelva hadde det svært så travelt med å frakte snøen som falt i fjor, ned til havet.

Derimot tok vi oss en avstikker til Loen, vi ville se gondolbanen som er bygd her. Sist vi var der var denne under bygging. Her er det et meget godt utbygd turiststed. Hotel Alexandra som har sin historie helt tilbake til 1884, står vel som et «signalbygg», men det er også flere muligheter for den som vil parkere en bobil. Herfra er det utallige muligheter for dagsturer, både med og uten bil. En av disse turene er svært så luftig, og da tenker vi på Hoven, som er på 1011 meter. Loen Skylift er en gondolbane som ble åpnet i 2017 og tar deg så å si fra havnivå og opp i over 1000 meter. Denne gondolbanen ble helt fra starten meget populær, og har gitt turistbedriftene i Loen økt omsetning. Hvis du ønsker å bruke egne krefter i motbakkene, så er det også en Via Ferrata som kanskje kan friste.

Vi droppet «kjøreturen» med Loen Skylift, og returnerte tilbake til Stryn, og fortsatte veien mot Strynefjellet. Hele strekningen oser av flott natur, så vi hadde litt problemer med hvor vi skulle ta vår vanlige middagsstund. Så etter nøye vurdering landet vi på en rasteplass ved Oppstrynsvannet. Her hadde vi fjell med kvite topper, og et krystallblått vann som våre naboer. Ja fjellene hørte vel under de mere fjerne naboer, men når de speilet seg i vannet kom også de på et vis oss mye nærmere. Etter en langrast startet vi på stigningene på Strynefjellsveien.

Veien slynger seg opp fra 25 meter over havet ved Oppstrynsvannet, og til 908 meter ved Breiddalsvannet, som var vårt neste mål. Sånn midtveis er det en rasteplass med en formidabel utsikt. Og der ble vi også vitne til en politisk demonstrasjon. Lokale krefter, særlig de med litt tyngre utstyr, er misfornøyd med veistandarden opp dalen, for å si det veldig enkelt.

En karavane på flere kilometer kjørte opp dalen, i sakte tempo, for å vise sin misnøye med myndighetenes manglende forståelse for nødvendig veistandard. Vi ventet der til karavanen kom godt på avstand, og i en av tunnelene tok vi igjen en lastebil med henger.

Der og da fikk vi virkelig ved selvsyn se hva disse gutta sliter med. Vi forundres enda over at det er mulig å møtes to lastebiler inne i disse tunnelene. For oss som lå bak, og som kun måler 205 på bredden, var det ingen sak, men når «vår lastebil » møtte en motgående, gikk det saktere enn gangfart mens de passerte hverandre. Vi beundrer disse gutta, kort og godt. Og for å gjøre det helt klart. Denne demonstrasjonen forstår vi godt, og stiller oss bak kravet, der parolen var en sikrere vei. Vårt neste stopp ble rasteplassen i Skjeringdalen. Dette er en meget tiltalende rasteplass, der man også kan fricampe, hvis man får plass nederst på plassen, der det er tilnærmet fl att. Ellers har du her utsikt mot den idylliske Skjeringsdals-setra. Da vi slo oss til der denne gangen gikk elva, som renner helt inn til rasteplassen, flomstor, og satte til vårpreg på vårt opphold.

Denne vårfølelsen hjalp også gjøken oss med. Så her ble vi ganske mye lengre enn planlagt. Vi hadde planer om overnatting på en av rasteplassene ved Breiddalsvatnet. Dit kom vi litt ut på kvelden, etter at sola var gått ned bak storfjella i vest. På tross av varm vårsol og skikkelig godvær, hadde enda ikke vinteren sluppet helt taket her ved Breiddalsvatnet. Isen dekket fortsatt delvis vannet, noe som fortalte oss at nå var vi nok i en annen klimatisk sone enn nede i Stryn, der våren og sommeren hadde fått fast fotfeste. Den Gamle Strynefjellsveien var også enda vinterstengt, selv om det var i månedskiftet mai – juni vi var her. Så den biten av Norge fikk vi ikke med oss denne gangen. Vi har kjørt den før, og er sterkt i tvil om vi skal anbefale denne turistveien for de med de største bobilene.

Et annet punkt som også er verdt å merke seg, er at her huserer villreinen, noe vi alle er pliktig til å ta ekstra hensyn til, derfor må man ikke fricampe på Den Gamle Strynefjellsveien. Vi har mange andre fl otte steder vi kan oppleve flott natur.

Siste natta hadde vi på Grotli Høyfjellshotell.

For å avslutte denne turen i Fagre Stryn, tok vi inn på Grotli Høyfjellehotell. Her er det en egen atmosfære, som vi setter stor pris på, samt at vi også har stor sans for både maten og ikke minst gjestfriheten vi opplever her. Bobilkokken har nærmest som et krav, at på Grotli må vi i det minste ha en middagspause.

Tekst og foto: Melvin Mølnås

Reisebrev fra bladet Bobilen nr. 224

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *