Denne turen ville vi ta fra det gamle Nord-Trøndelags grense mot Nordland, til grensa mot Sør-Trøndelag. Disse to fylkene har levd et langt og harmonisk samboerskap i mange år. Helt til de ble enige om å slå sine pjalter sammen i 2018, og inngå et fullverdig ekteskap. Vi startet vår tur på Leka, der vi ankom med ferja fra Gutvik på fastlandet til Skei på Leka.
Leka er Norges geologiske nasjonalmonument, og de røde serpentinfjellene er en stor del av den karakteristiske naturen her ute. Selv om vi besøkte øya litt utenom høysesongen, noe vi vil anbefale andre også å gjøre, her kan det bli trangt, så tok vi først leia til Leka Motell og Camping. Der var det en ledig plass som vi booket uten betenkning. Her fikk vi en flott utsikt mot skipsleia, og ikke minst selskap fra det yrende fuglelivet her ute. At vi er tilhengere av fricampingens gleder, er vel en dårlig bevart hemmelighet, men her ute var vi veldig usikre på om det var helt akseptert, så denne gangen tok vi inn på campingplass, og når vi fikk tildelt et slikt utsiktspunkt, ja da var valget lett. Vi anbefaler en rolig runde rundt øya, har du sykler med, bruk disse. Et besøk på steinsamlingen på campingen må du også unne deg. Her ble vi bare en natt før vi tok ferja tilbake til Gutvik.
Neste mål var Vikna og Rørvik. Underveis dit fant vi oss en flott fricamp, her er det flere å velge i, så det er bare å sette ned farten og speide. Selv om både Vikna og byen Rørvik har mye å by på, så ble det bare en dag der ute. Ja, ja, dag og dag, det ble litt ut på kvelden før vi tok brua over Nærøysundet tilbake til fastlandet. Neste mål var Namsos. Ytter Namdalen er en perle i seg selv, der vi tok det med ekstra ro, og fi kk en billig og koselig overnatting etter at vi kom i land fra ferja mellom Hofl es og Lund. På Lundsida kan du stå, like ved sjøkanten. Ellers er det utallige rasteplasser med fantastisk utsikt i naturskjønne omgivelser langs veien inn til Namsos, her er det bare å velge på øverste hylle.
Så ankom vi Namsos, der vi uten opphold kjørte direkte til Namsos Camping, et helt utrolig sted, like ved bredden av lakseelva Namsen. Etter å ha etablert oss der, tok vi en tur inn til Namsos, både for å avlaste bobilkokken for en dag, samt å proviantere og bunkre. Vi tok oss også tid til et besøk på Namdalsmuseet som ligger så å si midt i sentrum av byen. Her skjedde det som ofte skjer på våre turer, vi ble langt lengre enn planlagt. For selv om ikke vi fikk med oss alle de over 13 000 forskjellige gjenstandene som finnes her, så var vi nok innom, eller i alle fall inntil alle de 24 husene som finnes her på museet. I tillegg til at her finnes gjenstander som har sitt opphav helt tilbake til 1500-tallet, så ligger museet svært så idyllisk til, så vår anbefaling er, ikke sett av for lite tid her. Vi hadde planlagt en tur med dresin på det nedlagte jernbanesporet som gikk utover til Namsos, denne turen har vi fortsatt til gode. Vi tok veien videre langs Namsen, der vi omsider endte i Grong men før den tid så kjørte vi gjennom flere bygder vi absolutt skulle ha brukt mere tid på, men vi hadde et annet mål i sikte.
Etter å ha passert over Snåsaheia, og unngått å få fartsbot der oppe, kom vi til Snåsavatnet. Når vi nevner fartsbot, vil vi advare fartsfantomer. Her huserer UP stadig vekk, og det med rette, for farten over her er langt over anbefalt. Det var den også denne dagen. Flere som nok irriterte seg over en treg bobil, ble forbikjørt av bobilen mens de selv fikk skrevet ut fartsbot. Ja, ja, slik er livet. Nei tilbake til Snåsavatnet, der vi kjørte til venstre og tok veien på østsida av vatnet. Først hadde vi planlagt et besøk på Strindmoen Camping, for vi ville se på de eldgamle kunstverkene like ved veien. Her er det et svært område med bergkunst, helleristninger, der den svære «Dølareinen » kanskje er best kjent. På Strindmoen Camping er det i tillegg til å være en idyllisk overnatting, kanskje mest fokusert på storfisken som til tider lar seg friste opp fra Snåsavatnet. På campingen kan en fiske-lysten få låne båt og redskaper, samt få gode tips om de rette fiskeplassene. Litt lengre langs vatnet ligger så helleristningsfeltet, der det er en fl ott rasteplass, samt at var flere som fricampet her den dagen vi besøkte feltet.
Vi tok så en transportetappe til Inderøya, en av naturperlene i det gamle Nord Trøndelag. Litt etter Steinkjer tar en vei av til høyre, merket Vist, og tar du av der kommer du til den Gylne Omvei. Langs denne «omveien» ligger det en hel haug med gårdsbutikker og kunstverksteder, samt at du oppholder deg i grøderikt landskap. Vi regner med at her blir det brukt masse tid, men dra ikke ut dagen så langt at det blir fullbooket på Øyna Kulturlandskapshotell, for der bør du ta både middag og en natt. Det sikreste er nok å forhåndsbestille. Vi gjorde det, derfor ble det litt travelt en liten periode av turen. En situasjon vi misliker sterkt under våre turer. Men denne gangen var det verdt å stresse litt. Å beskrive Øyna blir veldig vanskelig, så kort sagt blir: Denne plassen må oppleves, kort og godt.
Etter Inderøya ble det kun en kort tur til Levanger, der vi tok ferje over til Ytterøya. Også en perle i Trondheimsfjorden. Her ute er det et utall turstier som fristet oss, og ikke minst er det opparbeidet gode parkeringsplasser ved disse stiene, der vi følte vi kunne fricampe uten å ha dårlig samvittighet. Særlig fant vi en tursti som ledet til et fantastisk utsiktspunkt, Bølåskammen, der vi tok vår tilmålte niste. En kort advarsel til den som planlegger en biltur hit, vær ekstra oppmerksom på rådyr i eller ved veien. Her er det masse av disse flotte dyrene. Vi tok så ferja tilbake til Levanger og holdt til høyre ved Norske Skog sin fabrikk ved Skogn, og tok leia mot Ekne. Der vi ville bruke en stille stund ved krigsminnesmerket på Falstad. Her opprettet nazistene en av landets mest brutale fangeleirer. Over 4200 fanger var innom her i løpet av krigen, fordelt på 15 nasjoner. Og slett ikke alle kom herfra med livet i behold. Hvor mange som ble skutt i Falstadskogen fi nnes ingen sikre opplysninger om, men man regner med minst 200. Monumentet som er reist litt utenfor selve bygningene, i Falstadskogen, er et dystert sted. Vi fortsatte vår tur videre fra Falstadskogen og mot Frosta, etter en idyllisk bygdevei, der man bør ta det med ro. Sånn midt på Frosta ligger Tinghaugen. Her hadde våre forfedre ting, der blant annet Frostatingsloven ble vedtatt i siste halvdel av år 900.
Vi heftet ikke så lenge ved Tinghaugen, for vi hadde planer om å besøke klosterruinene på Tautra, samt et besøk i fuglekikkertårnet, som er bygd opp midt i et fredet fugleområde. En advarsel her, følg oppmerket sti, utenfor denne er det ferdsel forbudt i rugetida. Men du opplever masse fugleliv fra tårnet. Ute på Tautra er det flere steder for overnatting i bobil mot en symbolsk sum. Vil du ha litt mere komfort så kjør over på Frostasida, der ligger Øra Bobilcamp, er du heldig er det ledig plass der. Øra har blitt kåret til en av landets beste bobilcampinger, så her er det ofte fullbooket.
På tur videre tok vi en kort stopp ved krigsminnesmerket i Fættenfjorden. Her lå Tirpitz oppankret en periode under krigen, og var gjenstand for fl ere allierte flyangrep. Flere omkom under disse angrepene. For å avslutte vår tur med minner fra 2.verdenskrig stakk vi som snarest opp til Hegra Festning. Da tar du av fra E6 og kjører E14 til Hegra, deretter følger du bare skiltingen. Her holdt norske styrker stand helt til 5.mai i 1940. Festningen hadde ingen stor strategisk betydning den gang, den var bygd i 1908, og da for å stoppe fienden fra øst, altså Sverige
Ønsker du en oversikt over store deler av Nord-Trøndelag bør du ta turen opp på Forbordsfjellet. Veien tar av ved Skatval kirke, og det er bomvei opp til toppen. Men, her er det bratt, og har du baktung bil med framhjulstrekk bør du tenke deg nøye om. Sånn halvveis oppe, er det en parkeringsplass, da har du nok det vanskeligste stykket igjen til toppen. Velger du å kjøre opp, får du en flott utsikt, samt flere fl otte muligheter for fricamp. Alternativet er å gå opp, noe svært mange andre gjør, så får du god trim. Siste stopp på vår tur i det gamle Nord- Trøndelag tok vi på Steinviksholmen. Dette er slottet til den siste erkebiskopen som hersket i vårt land. Han ble jaget herfra i 1537, og det var også slutten på katolisismen her i landet. På Steinviksholmen er det også muligheter for å overnatte. Her betaler du bare en symbolsk sum, og står helt nede i fjæra, bedre kan det ikke bli. Nå er du da også bare noen få mil unna den gamle fylkesgrensa, så vi regner med at målet er nådd.
Tekst og Foto: Melvin Mølnås
Reisebrev fra Bladet Bobilen nr: 233
