Denne turen startet vi fra Grotli, hvor vi hadde hatt en meget behagelig natt. Det er slett ikke uvanlig at vi gir vår lille Vantana en frinatt, i form av at vi tar inn på hotell. Og da ofte et hotell litt utenom det vanlige. Og slik ble det da også her på Grotli.
Den første spede starten på turisme her var i 1869 da Statens Fjellstue åpnet her. Behovet for et overnattingsted her like inntil fjellveien, den såkalte Gamle Strynefjellsveien, var nok påtrengende. Så gikk stedet over i private hender i 1905, og ble så Grotli Høyfjellshotell. Stedet har en historisk sus over seg, og herfra er det mange muligheter for fritidsaktiviteter både på snø og barmark. Denne gangen tok vi kun natta her, for målet vårt var Geiranger, og ikke minst den mye omtalte Dalsnibba.
For å ha nevnt den gamle Strynefjellsveien med noen få ord, er dette en opplevelsesrik veistrekning. Lite er gjort her, ikke minst på bredden. Vi har kjørt strekningen, men da med vanlig personbil, uten noen form for problemer. Men med større utstyr, som bobil- og ikke minst campingvognkjørere bør tenke seg om mange ganger før de tar fatt på denne veien. Det er trangt, og få møteplasser. Også vi møtte utlendinger, som tydeligvis aldri før hadde rygget, så hvis du møter en slik, har campingvogn bak, på en av de trangeste og smaleste stedene, ja da kan dagen gå, for å si det slik. Herved er du advart. Veistrekningen fra Grotli og mot Geiranger går i fantastisk natur. Så å si alle vi møtte var turister som hadde god tid, og ville se seg litt om. Unntatt var turistbussene, som tydeligvis hadde en tidsplan de skulle holde, så når vi så en slik på god avstand, holdt vi godt til høyre og stoppet. Her kommer enda en advarsel.
Så fikk vi endelig se veien som slynger seg opp bratta til Dalsnibba. Vi klappet vår Vantana på instrumentbordet og lovte å ta det kuli, så utfordringene ikke skulle bli for store, ikke minst nedover igjen. I det vi skulle svinge av til høyre og starte med å ta motbakkene fatt, kom det en bobil nedover, og blinket med lysene. Vi ble litt fornærmet, for vi forsto da meget godt av vi måtte vente til han var nede, her var det trangt. Men kompisen i bobilen hadde dårlige nyheter. «Ikke kjør opp til Dalsnibba i dag. Det var så stuende fullt der oppe, at vi fryktet en stund for at vi måtte rygge ned. Det er da heller ingen opplevelse når du må strekke hals over alle for å få et glimt. Du gjør som du vil, men nå vet du hvordan det er der oppe. God tur videre.» Vi takket for opplysningene og fant oss en plass vi ikke sto til forargelse, og tok et langt møte, før vi tok en avgjørelse.
Avgjørelsen ble at vi tok vekk Dalsnibba fra kjøreplanen denne gangen, og tok fatt på nedstigningene til Geiranger. Dette gjorde så at vi fikk ganske så mye mere tid i Geiranger, noe vi i ettertid syntes var mere enn greit. Første stopp var naturligvis Flydalsjuvet. Og for å slå det uttrykkelig fast, først som sist, vi var ikke alene her heller. Men til forveksling fra Dalsnibba, så fant vi oss en plass, og tok oss god tid, til alle turbussene forlot stedet, og da ble det plutselig mer enn nok plass å røre seg på. Vi hadde hørt om den noe særegne veien, Knuten, og den ville vi oppleve. Denne «Knuten» er en del av en vei som ble bygd her i 1882, som delvis er bygd i stein, og var, og er vel fortsatt, imponerende ingeniørkunst for å vinne høyde i det bratte terrenget som er her. Veien er bygd som en sløyfe ved at en steinbro krysser veien under. Imponerende. Videre fikk vi Flydalsjuvet så å si for oss selv, og tok inn den fantastiske utsikten man har her og over Geiranger. Her er det også utbygd med gode toalettforhold.
Vi hadde også hørt snakk om Storsæterfossen. For å komme dit kjørte vi til gården Vesterås, og tok beina fatt, turen tok rundt en time hver vei. Dette syntes vi passet utmerket, da vi ble snytt for Dalsnibba. Denne fossen kaster seg utfor juvet, og det er anlagt en sti, slik at vi gikk bak fossen. En helt spesiell opplevelse. Stien var godt sikret, så vi følte ikke noen form for ubehag, selv om vi oppholdt oss på kanten av stupet.
Vel nede i Geiranger var det heller ikke godt om plass, hverken for oss eller for vår Vantana. Vi hadde da heller ikke planer om noen lang stopp, men lurte oss likevel til å parkere på en ledig plass. Vi var heller usikker på om vi sto helt i henhold til bestemmelsene, så vi tok ikke ut på noen lang marsj.
Vi fortsatte til Ørnesvingen, vi hadde tenkt oss noen flotte bilder av verdensarvstedet. Men det ble det ikke. Dagen var varm og god, mens tykk røyk lå over fjorden. Innerst i fjorden lå et cruiseskip, og røykla hele den flotte fjorden. Vi spurte noen lokale krefter om hvordan det kunne se ut når fjorden var stappfull av skip. Ikke snakk, var svaret. Vi som farter veilangs med bobil har fått det merket at vi forurenser, og ikke legger igjen noen valuta hos lokalbefolkningen. Enn disse skipene, som fyrer med forurenset tungolje, og som legger nærmest et lokk over våre vakre fjorder. Heldigvis er det da nå en rapport som sier at vi, bobilfolket, er blant de minst forurensende turistene, det var da en trøst i all elendigheten her oppe. Vi ble så deprimert mens vi sto der i Ørnesvingen at vi heftet bare en veldig kort stund, før vi fortsatte.
Vårt mål for denne dagen var Eidsdal, og dit kom vi litt ut på kvelden. Veien innover mot Eidsdal går også gjennom vakker natur, så vi mente det var ingen grunn for å stresse.
Tekst og foto: Melvin Mølnås
Reisebrev fra bladet Bobilen nr: 223
