Dette er vel en kombinasjon en bare finner en plass? I Norge har sherpaer siden 2005 anlagt over 200 trapper opp til fjell og utsiktspunkt over hele landet.
Målet med trappene er ofte å skaffe en lokal attraksjon. Slike trapper og dagsturhytter som det kommer flere og flere av, er også for å legge til rette for folkehelse og friluftsliv og som bobilist får man ofte grei tilgang til slike.
Bynære bobilparkeringer kommer det heldigvis også flere og flere av, selv om jeg ikke har noe tall på hvor mange. Landlige bobilparkeringer kommer det også mange nye av, og til sammen er det nok langt flere enn sherpatrapper og dagsturhytter.
På Alleen Bobilparkering som i år også har fått toalett og dusj-kabin, og fra før av hadde strøm, vann og tømming av gråvann og svartvann og nå er en bynær bobilparkering, med «alle» fasiliteter. Skriver ”alle” med anførselstegn, for enkelte er kanskje ikke helt enig? Selv skulle jeg gjerne sett en gapahuk, gjerne med bålplass, som kunne være et samlingspunkt i den mørke årstiden, siden den bobilparkeringen er helårsåpen. Noen fasiliteter kan være begrenset på den tiden p.g.a. frost eller snø, som ofte er normalt.
Bobilparkeringen ligger i familiebyen Lyngdal, hvor det er mye å oppleve både for liten og stor, og med fl otte turområder i nærheten. Ved å søke litt på nett vil en fi nne veldig mange opplysninger om aktiviteter og attraksjoner som skjer i området og byen. Som f.eks. at nå i påsken 2023 ville det stenges av for bilkjøring i noen gater i sentrum for å gjøre det mer sikkert for menneskene og aktivitetene som vil skje i sentrum.
Bare 5 min gange fra bobilparkeringen er det en Sherpasti med ca. 600 trappetrinn opp til en dagsturhytte som ligger 165 m høyere på en fjellnabb med en fantastisk utsikt ut over Lyngdassletta og ut til Nordsjøen med de to fjordene, Rossfjord og Lyngdalsfjorden og langt inn over landet, og ikke minst ned til bobilparkeringen. Man håper på 100 000 besøkende til trappen og utsikten.
Denne stien og dagsturhytta åpnet 30. april 2022 etter en utsettelse fra 25. mars, mye p.g.a. is og snø på stien. Det offi sielle navnet til dagsturhytta er Sherpahytta som ligger på det 195 meter høye Vågefjellet, slik at det er noen høydemeter fra hytta og til toppen, men der har man en mye mer begrenset utsikt. Det er en rundløype fra hytta og opp, som kommer inn på sherpastien igjen litt lengre nede. Under et besøk på bobilparkeringen 3. mars i år, ville jeg gåen tur opp til Sherpahytta og toppen av fjellet. Turen opp til Sherpahytta er ca. 1 km, og det regnes som en 30 minutters tur de 5 min. fra bobilparkeringen. Stien starter rett bak helsehuset og er godt merket. Det var et fl ott vær, og man kunne se folk oppe på fjellnabben og hytta. Selv med lite snø denne vinteren var det snø og is enkelte plasser, og man forstår at åpningen var utsatt året før.
Tidlig i begynnelsen av stien lå det mange steiner mye mer spredt enn jeg har vært vant til fra andre Sherpatrapper, så jeg tenkte mitt der jeg peste oppover. Førøvrig skled jeg og datt i dette partiet på vei ned igjen. Så var full av søle, kul i hodet og en meget vond tå var resultatet av det. Det kunne gått mye verre, så noen uker med halting og vond tå var turen verd, og det blir ikke siste tur opp til den hytten.
Etter dette partiet var det litt sti igjen, og jeg kikket stadig mellom trærne og så etter utsikt. Det varte ikke så lenge før en kom til et flott parti med trapper, og det var virkelig bratt der trappene gikk, men de var lagt fi nt langs fjellsiden, og der var til og med innbygde benker en kunne sitte på og få igjen pusten. Et parti med disse trappene var på en måte jeg ikke har sett før, da de var bygd høyt opp p.g.a det bratte området. Skal innrømme at jeg ikke har sett/gått så mange Sherpatrapper, selv om det er blitt noen 10 tall.
Når man kommer opp til hytta og ser småtasser fulle av energi der oppe, og spør de voksne om de har gått opp hele veien selv, må de innrømme at det har de ikke, men om de hadde visst om all energien de hadde igjen, ville de måtte gått mer selv. Etter å ha sett litt på utsikten i det fi ne været, fortsatte jeg videre oppover i rundløypa, men som nevnt med mindre utsikt.
Det fine med turer på høst og vår, både i bobilen og til fots, er hvor mye mer en ser av landet siden det ikke er løv på trærne. Det slo meg mange ganger på veien oppover, utsikten med løv på trærne hadde gitt et mye mindre overblikk, slik som det også blir i bobilen med mye løv på trærne, og man får ikke sett landskapet for bare trær/blader.
De fineste turene vi har i bobilen i Norge er vår og høst, nettopp p.g.a. dette. Må innrømme at turer på høsten med flotte farger på bladene, kan kompensere mye for utsikten. Det kan ikke de grønne bladene kompensere for på sommeren, de hindrer bare utsikt.
Alleen Bobilparkering er verd et besøk fl ere ganger i året, siden det er mange ulike tilbud og turer/stier i området som kan ha bobilparkeringen som utgangspunkt, i tillegg til at den er bynær med de mulighetene det gir.
Tekst og Bilder: Tor H 114
Reisebrev fra bladet Bobilen nr. 224
